Teknologisk Teater

Teknologisk teater

Anmeldelse av André Gali, november 2009

Any sufficiently advanced technology is indistinguishable from magic.

– Arthur C. Clarke

I

”Det blinde teater – 5 manifest for den kvinnelig sanselighet” begynner allerede ved porten til Nationaltheatret. Det er sent på natten, publikum er få og man slippes inn i en vestibyle som er belyst av stearinlys akkompagnert av et lydbilde med fragmenterte fortellinger og musikk. Med den arkitektoniske estetikken som preger Nationaltheatret er det lett å få assosiasjoner til ritualer av den typen som finnes i Stanley Kubricks ”Eyes Wide Shut”.

Publikum får sitte og vente her til fem sortkledde jenter kommer ut fra teatret og henter med seg en person hver. Utvelgelsen virker forholdsvis tilfeldig og man blir ført til hvert sitt rom i byggets ganger. De sortkledde jentene fungerer på en måte som stykkets skuespillere, men de spiller ingen rolle, de er mer eller mindre seg selv. Deres funksjon i seansen er å ikle publikum et korsett og en kappe med berøringsteknologi. Stemningen er andektig mens kledningene festes på overkroppen, underlivet, hendene og bena. På ørene får man hodetelefoner. Briller med sortmalte glass og kappens hette stenger lyset ute. Man er fullstendig frigjort fra synssansen og har ingen kontroll over tid og sted.

I hodetelefonene begynner lyder å gjøre seg gjeldene og korsettet og kappen vibrerer på forskjellige steder, noen ganger over hele kroppen, noen ganger sentrert rundt nakke, hender, bryst eller underlivet. Mens dette foregår blir man tatt i hendene av den sortkledde jenta som nå fungerer som en veiviser gjennom ganger, trapper og siderommene i Nationaltheatret. Man blir tatt med inn i en historie som handler om det å være kvinne fortalt gjennom stemmer, musikk og berøringsteknologi.

II

Rammen for ”Det blinde teater – 5 manifest for den kvinnelige sanselighet” er Norges nasjonale teater. Bygget som åpnet for hundre år siden 1.september i år, har vært Ibsenteatret fremfor noen.

Henrik Ibsen som den fremste dramatiker innenfor en realistisk skuespill og Nationatheatret som et teater i borgerlig tradisjon har definert den norske teatertradisjonen som karakterskuespill hvor publikum er passive betraktere. Denne tradisjonen begynte med det barokke teateret på 1700-tallet, og brøt med middeladrerens og renessansens teaterform, hvor interaktivitet og ikke-lineærer narrativer var vanlig.

Teateret ble i barokken bygget stramt opp etter sentralperspektivet, og denne logikken kulminerte med at taklysene ble slukket i salen i det borgerlige teatret. Hensikten var at blikket skulle være festet til scenen og ikke vandre ufokusert rundt i salen. Konsekvensen blir at publikum reduseres til voyeurer som sitter paralysert og lar seg belære og underholde av det som skjer på scenen. Den eneste deltagelse publikum kan tillate seg innenfor disse rammene er applausen etter at stykkets akter er over.

Til forskjell fra tidligere tiders teater, som comedia dell’arte for eksempel, skal ikke publikum være medspillere i det realistiske teaterets stykker i form av interaksjon og henveldelser til skuespillerne. Skuespillerne skal ikke henvende seg til publikum heller, men late som om de ikke finnes – det skal være som om publikum betrakter noe som er virkelig, noe som paradoksalt nok er så lite teatralt som mulig. Den opplevelsen av gjenkjennelse som oppstår når publikum ser en troverdig illusjon av virkeligheten skal så avføde en katharsis, en mental renselse som i neste instans kanskje kan gjøre oss til bedre mennesker.

Den strukturen vi kjenner fra det borgerlige teateret kjenner vi også fra kinoen, fra medievirkeligheten og fra tv. Her er kontakten kuttet helt, interaskjon mellom publikum og den som formidler budskapet er lagt fullstendig død. Nationaltheatret representerer kulmineringen av denne utviklingen innenfor teatret – det man kan kalle teatrets død.

I ”Det blinde teater – 5 manifest for den kvinnelig sanselighet” oppstår det en sterk kontrast til den historiske og ideologiske rammen det befinner seg innenfor og det får form som negasjon av det borgerlige teaterets strukturer. Ved hjelp av ny teknologi og en berøving av synssansen flyttes teateret fra den klassiske scenen over til publikums egen kropp. Gjennom hodetelefoner og teknologiske berøringsmekasnismer får man erfare forskjellige historier mens man føres gjennom gangene i det borgelige teatrets høyborg. Stykket fungerer både som institusjonell kritikk, en revitalisering av publikumsdeltagelse, åpning av nye teatrale erfarings- og opplevelsesrom og som rituale.

III

Det er et eksklusivt rituale publikum går inn i i ”Det Blinde teater”. Det preges av subjektive, emosjonelle og sanselige opplevelser hvor synssansen, som ellers dominerer måten vi orienterer oss på, er tatt bort. Resultatet av at orienteringssansen fjernes er at de andre sansene forsterkes. Og når det fysiske rommet er ute av syne, åpner det seg et annet rom hvor fantasien får utspille seg på et annet nivå.

Som publikum blir vi tilbydt historier, eller snarere antydninger av historier som fortelles gjennom fragmenter av stemmer, lyder og musikk. Det blir opp til publikum selv å produsere mening og sammenhenger av de lydene vi får høre. Dermed blir enhver opplevelse forankret i publikums subjektive erfaringshorisont. Men det slutter ikke med lyden, berøringsteknologien understreker og forsterker de fragmenterte fortellingene vi får ta del i. Dermed aktiviseres berøringssansene på et intimt nivå.

Uten blikket til å orientere oss med, mister vi følelsen av tid og rom og det oppstår et nytt landskap, der det er kroppens tid og rom som blir scenen for stykket. Det at vi hele tiden er i bevegelse, at vi føres rundt i trapper og ganger, forsterker opplevelsen av å gå fra et konkret fysisk rom til et mer abstrakt, psykisk og sanselig rom. På mange måter bidrar dette til at den barrieren som vanligvis befinner seg mellom historiefortelleren og publikum brytes ned. Stykket utspiller seg inne i publikums kropp, fremfor utenfor på en avgrenset scene. Det oppstår det en intimitet mellom publikum og historiefortelleren som oppleves nesten seksuelt. Som å være i seng med en kvinne som berører deg over hele kroppen mens hun hvisker ømme ord i øret ditt.

I tyve minutter, ikke så langt unna seksualaktens gjennomsnittslengden, opphører tid og rom mens man tas med på en fysisk, psykisk og sanselig reise. Forestillingen blir et overgangsrituale hvor de fysiske og mentale lovene overskrides, som i en trance, hvor eneste forankring i denne verden er den sortkledde jenta som leder deg gjennom teateret. Hun blir en guide som leder deg gjennom åndeverden og når du kommer ut på andre siden, sløret fjernes og du trer inn i den fysiske verden du kjenner fra før, føles det som om du har vært del av en annen kropp, av en annens kropp.

IV

Det teknologiske aspektet er vesentlig i forestillingen. Ståle Stenslie som står bak konseptet og er den kunstneriske lederen for ”Det blinde teater”, har også tidligere arbeidet med berøringsteknologi for å åpne opp andre erfaringsrom enn de vi vanligvis møter. Han har vært en internasjonal foregangsfigur innenfor digital kunst, altså bruk av digital teknologi innen kunstkonteksten. Interaksjon, berøringsteknologi og utforsking av en viruel virkelighet har vært sentralt innenfor disse kunstverkene. Litt ironisk kunne man si at det er som relasjonell estetikk uten kunstneren eller, innenfor teaterkonteksten, et interaktivt teater uten skuespilleren.

På mange måter ligger det er paradoks i det å bruke avansert datateknologi for å åpne for nye sanselige erfaringer, fordi teknologien som ideologi kan kobles til effektivitet, logikk og rasjonell kunnskap – som også tradisjonelt har stått som mannens domene ovenfor kvinnens domene som er følelsene. Historisk var maskinenes inntog i det moderne samfunnet et resultat av vitenskap og tanken om progresjon. Denne utviklingen hadde i vesten sammenheng med sekularisering og rasjonalitetens seier over mystikken.

En endring i denne opplevelsen av teknologi kommer med Marshall McLuhans postulat fra 1967 om at ”the medium is the message”: det ikke er innholdet som blir levert gjennom mediet som er det vesentlig, men mediet eller teknologien selv. McLuhans observasjon var at teknologien endret vår menneskelige væremåte, og her spilte elektrisiteten en sentral rolle fordi han så bruken av elektrisitet som en forlengelse av det menneskelige nervesystemet. På mange måter foregriper McLuhan her en postmoderne tanke om at mennesket er i ferd med å bli kyborger, en organisme som består både av biologisk materiale og kunstige deler.

I den teknologien Stenslie benytter i ”Det blinde teater”, en teknologi som simulerer menneskelig berøring og hvor publikums kropp blir den arenaen hvor verket finner sted, blir skillet mellom teknologi og menneskekroppen, mellom kunstig og nautrlig og mellom ytre og indre strukturer brutt ned og vi befinner oss i et rom hvor vi er ett med teknologien.

I boken “A Cyborg Manifesto: Science, Technology, and Socialist-Feminism in the Late Twentieth Century” fra 1985 sier Donna Haraway at vi er alle kyborger idag – både kropp, kjønn og kultur er innvevd i teknologien. Her kan det kanskje være interessant å minne om at det blinde teater tilbyr fem manifest for den kvinnelige sanselighet.

V

I boken ”Computers As Theatre” fra 1993 skriver Brenda Laurel at på samme måte som I det greske teatret eller I primitive performanceritualer, er hensikten med digital historefortelling å høyne opplevelsen gjennom multisonsorisk representasjon.

Når Stenslie tar med seg den digitale kunsten inn i teaterkonteksten knytter han seg altså til en lang fortellertradisjon. På den måten er han med på å revitalisere teaterrommet som arena for sosial kritikk og vurdering av samfunnet utenfor på en måte som ikke er begrenset til realismens idealer. Mens vi ser at teknologi er kommet som supplement i teaterrommet for å underbygge historien og karakterene i stykket, er det på mange måter teknologien selv (i tett samhandling med det subjektet som erfarer forestillingen) som er protagonisten i ”Det blinde teater”.

Stykket kan forstås som et hypermoderne ritual hvor teknologien bringer mystikken tilbake i et gjennomrasjonalisert samfunn og hvor publikum for ta del i en grensesprengende opplevelse.

Av André Gali, november 2009

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s